Pondus VOG (Vill Og Gal) 

 

 

 

 

 

 

Da jeg fikk Pondus hadde jeg i grunnen ganske ambisiøse planer. Jeg skulle trene hunden i lydighet og spor. Vi skulle også satse stort på utstilling. Og ikke minst en turkamerat på fjellturer og fisketurer. Jeg elsker å gå i fjellet, og på Røros er tilgangen på fjell og frisk luft uendelig :)

Men.... det jeg oppdaget ganske fort er at Pondus slett ikke er en typisk Golden Retriever. Tvert i mot. Han har ingen anelse om at han er en Golden. Ikke er han glad i mat, ikke er han lett å trene og ikke er han rolig. Og han har "energi" som en setter. Jeg fant fort ut at Pondus er en ganske stressa type. Men slett ikke nervøs. Heldigvis. Det hadde vært en dårlig kombinasjon vil jeg tro. Vel, ambisjonsnivået mitt senket seg ganske raskt. Noe jeg gjorde ganske tidlig var å sette meg inn i det med hundespråk, og prøve å forstå litt mer av hunden og hvorfor han oppførte seg så utypisk. OG JEG HAR ABSOLUTT INGEN TRO PÅ Å "TA HUNDEN HARDT".  Jeg er nemlig sikker på at hunder i utgangspunktet vil gjøre det som forventes av dem. Dersom de ikke gjør det så er det fordi de ikke forstår hva de skal gjøre. Vel, det er mitt utgangspunkt, og jeg vet at ikke alle er enige med meg. Men det er som med barn, man har forskjellig formening om hva som er god barneoppdragelse også......... Jeg leste det jeg kom over, alt som Turid Rugaas har skrevet, og var på kurs. Det viste seg å være nyttig. Vi var også på miljøtrening en gang i uka og på valpekurs. Og jeg var på kurs. Ikke Pondus. og det jeg lærte om å observere hunden og dens adferd var virkelig spennende.

 

Jeg skrev også en e-postkontakt til Turid Rugaas, og fikk svar og oppfølging! Det var ikke værst :)

 

Det som stresser Pondus er først og fremst nye situasjoner, nye steder når vi går på tur, møte med mennesker og dyr. Vi må ha veeeldig korte treningsøkter, og vi trener bare på det som må til, som sitt, ligg, bli, innkalling. Han går pent i bånd. Nå ihvertfall. Han har hele tiden fått "fauker" der han henger i båndet og biter. Det er det slutt på. I hvertfall når jeg går tur med ham.

Det jeg ser er at det har tatt lang tid å gjøre seg kjent med ham. Nå er Pondus helt trygg på meg, men det er kun jeg som kan hanskes med ham. Han kan fort prøve seg og begynne å tulle hvis noen andre (bror eller morfar) går tur med ham. Jeg tror nok han gjerne vil bestemme litt selv hvis jeg ikke er i nærheten. Bølle............... Men verdens nusseligste bølle :)

Men det mest positive med Pondus er at han er utrolig snill. og med det mener jeg blottet for aggresivitet. Han er ikke sint på noe eller noen. Møter han en hund, uansett form, farge, kjønn eller alder vil han leke. Ikke bjeffer han mye heller. Og han er trygg og har selvtillit. Det er bra. (For jeg har i mitt stille sinn diagnostisert ham: Pondus har noen bokstaver, antagelig ADHD. Minst!)

Nå er han 13 måneder og jeg ser jo at han har roet seg litt. Heldig vis, og herfra blir det nok bare bedre.

 

Så fikk vi litt uforberedt prøvd oss da min 11- årige nevø stakk hånda inni munnen til Pondus i sommer for å ta i fra ham noe han hadde stjælt. Og det var en matbit. Og Pondus bare logra blidt og spurte pent med øynene: Får jeg det tilbake? Det var vel snill hund :)

 

Ellers er han faktisk veldig lydig, til meg. Men den absolutte betingelse er at vi er alene. Hehe. Men jeg gir ikke opp, og det blir nok bedre når han blir eldre.

 

  

 

 

                                     

 

 

 

 

 

Linker

 

Utstilling »
Her vil jeg legge ut utstillingsresultater.

 

Lydighet »
Tja, blir vel lydig etterhvert

 

Spor »
Jeg har jo nese som en hund.....

 

Bildealbum »
Bilder av Ponds

 

 

 

 

Pondus - Pebishar's Confetti